Mektig fjellnatur og profesjonelt maleri 

 

Paul Grødtvedt, kunsthistoriker

10.mars 2019 

Norske fjellandskaper i vinterhabitt er ikke hverdagskost i kunstgalleriene. Naturskildringer er da heller ikke på moten i dagens konseptuelle kunstmiljøer, det lukter for mye av romantikk og svermeri fra en forgangen tid. Dessuten er dagens kulturliv så politisert og striglet av ideologisk trangsyn at kritikerne ikke tør si hva de ser. Slik er det også med mange av dagens kunstnere, men heldigvis er det noen som har et genuint blikk for naturens tiltale, og spesielt landskapskonstellasjoner med påtrengende dramatikk og værensfylde.

 

For et par tre år siden ble jeg slått av Jon Lindestad Bakkens mektige landskaper fra den norske fjellheimen. De ble vist i Galleri A sammen med et par andre landskapsmalere, der de to andre eksponerte en langt mer stillfaren og behersket naturtematikk. I Lindestad Bakkens nye store panoramabilder, også de i Galleri A, fortsetter kunstneren å utdype sine tolkninger av den norske fjellheimen. Han synes å være stappfull av en malerisk energi som er helt på høyde med naturens egne krefter. Dette er et ekspressivt maleri som er vesensforskjellig fra det tidlige 1900-talls «dristige» fargebruk og penselføring, som la kunstnersjelen inn i alt den fikk øye på.

 

I Lindestad Bakkens utstilling «Vinterreise» er kunstneren i kamp med naturkreftene. På en måte temmer han naturens dramatiske væremåte med maleriske grep og virkemidler, uten at den mister sin egenart og utstråling. Der fjellmassiver og skyformasjoner danner et fascinerende samspill av naturkrefter i høygir, er kunstnerens pensel og palett helt på høyde med naturens egen dramatikk. Selv om fargebruken er begrenset og beveger seg fra sort over nyanser i blått til solhvit snø, er det liv og energi i motivene. Går man tettere inn på bildets overflate, og det er store formater, ser man at kunstneren også har lagt inn penselstrøk med varmere fargetoner, noe som gir den dominerende blåheten en dypere koloristisk fylde.

 

Den visuelle dynamikken og tematiske naturdramatikken utspiller seg primært mellom lys og mørke, massive fjellformasjoner og truende skykonstellasjoner. Siden det er vinterlandskaper, forsterker snøens kulde den vakre, men ugjestmilde naturen. Det er en natur som er seg selv nok, uberørt, fascinerende og storslagen. Her er den trukket inn i en kunstnerisk kontekst som viser naturkreftene på egne premisser, men samtidig også insisterer på et malerisk blikk som kan fornemme nærværet av noe numinøst, en overveldende annethet.

 

Hvis man ser på det norske landskapsskildringer fra 1850-årene og fremover er de i hovedtrekk preget av romantisk innlevelse med periodiske utbrudd av overopphetet sjelemaleri. Kunstnersubjektet er alltid motivets herre og mester når det skuer ut over folk og land. Det har gitt opphav til mye vakkert maleri, men alltid på subjektets premisser. I Jon Lindestad Bakkens maleriske univers er fjellandskapet mer natur, mer preget av sin egen annethet, enn kunstnerens selvbestaltede ego. Etter mitt skjønn gir Lindestad Bakken oss her en uvanlig vinkling på det naturgitte landskap, i særdeleshet fjellnaturen. At det håndverksmessig også er profesjonelt utført, vitner om stor kunstnerisk begavelse.

IMG_1221.jpg

Landskapsmalere i tradisjon og fornyelse

 

Paul Grødtvedt, kunsthistoriker

02.oktober 2016

Galleri A har for tiden en strøken og engasjerende utstilling. For en fagmann også interessant og tankevekkende, selv om mønstringen viser noe så gjennomtrålet som landskaper. «Tre syn på landskap» er temaet for utstillingen, som innlysende nok presenterer tre forskjellige maleres blikk på et landskap og et naturutsnitt. Kunstnerne Christopher Rådlund, Jon Lindestad Bakken og Marius Moe er alle figurative med et nært forhold til naturens egenart og dens innvirkning på det skapende sinn.

 

Landskapet i seg selv er jo uavhengig av hva kunstneren ser og velger ut som motiv, men når resultatet på lerretet blir så forskjellig som hos de tre malerne, spesielt hva angår fremstillingsform, så gir det grunn til ettertanke. Hva skyldes det at Rådlunds bilder er utpreget nyromantiske og Moes malerier nitid naturalistiske, mens Lindestad Bakken har tematisert sine landskaper helt forskjellig fra de to andre? Det går altså ikke på at de har valgt ulike naturutsnitt, men at fremstillingsformen og de maleriske virkemidlene maner frem en personlig fundert billedvirkelighet (...)

 

Den siste av de tre, Jon Lindestad Bakken, har malt noen landskaper jeg aldri har sett maken til. Motivutsnittene er ikke så spesielle, men det er derimot formuttrykket og den visuelle tematiseringen. De fleste av bildene viser fjellandskaper fra Hardangervidda, som Lindestad Bakken utformer på en helt eksepsjonell måte. Fjellområdene er egentlig ikke så dramatiske, de er snødekte og kunstneren nærmest solbader landskapet i en fluktuerende veksling mellom belyste og skyggefulle partier.
Nettopp i dette samspillet mellom lys og skygge skaper Lindestad Bakken noe av det mest dynamiske og visuelt heftige uttrykk jeg noen gang her sett. Det går ikke på fargekontraster eller skarpe motsetninger mellom lys og skygge, men i diskrete overganger mellom de belyste og skyggebelagte partiene. Særpreget er vanskelig å beskrive, men snølandskapet er som silkebelagt og skaper derved en helt annen og mer myk dynamikk og dramatikk når den solskinnende snøen folder seg etter fjellets former. Til tross for at virkemidlene er beskjedne og behersket har kunstneren utformet en landskapssjanger som er unik og nyskapende.

 

Både Rådlund og Moe er drevne og rutinerte landskapsmalere, men synes å være litt for sterkt bundet av velbrukte form- og uttrykkskonvensjoner. Her trengs det noen grep som kan overskride de egne sjangernes strenge formkrav. Både et romantisk og et naturalistisk billeduttrykk er fortsatt en aktuell mulighet, og figurasjonen er avgjort veien å gå. Lindestad Bakkens figurative landskapsmaleri viser da også at motivtypen har uante muligheter. En slik myk men heftig lys- og skyggestrategi vil trolig også kunne implementeres i andre motiv- typer.